Anmeldelse:The Beaver



På samme måte som livet til Walter Black beveger seg i bølgedaler, er det også en mildt sagt krevende øvelse å følge The Beaver fra start til slutt.  Grunnrisset i The Beaver er som følger: En dypt deprimert mann på randen av selvmord tyr til en beverformet hånddukke for å finne tilbake til livet. Han krever etter dette av sine omgivelser, inkludert hustru og to sønner, at de skal akseptere at han snakker om seg selv i tredje person og lar nevnte hånddukke være sin stemme.  Med dette manuset som grunnlag har ikke Jodie Foster gjort det enkelt for seg selv, i denne filmen hvor hun selv både har regi og spiller kvinnen som dras mellom ektemannen Walters (Mel Gibson), sine egne og barnas behov. Dette er heller ikke et manus som gjør det lett for hovedrolleinnehaver Gibson, der han gjennom størstedelen av filmen skal utøve sin rolle med en hånddukke som viktigste mot- og medspiller.  Selv om Gibson må sies å gjøre en stor anstrengelse for å skape en troverdig figur ut av Walter, er det ikke ubetinget lett som tilskuer å tro på det som utspiller seg på lerretet. I tematikk kan filmen bringe tankene hen til Livets lyse side, hvor Jack Nicholson briljant i en svært humoristisk fortalt historie framstilte en mann som strevde med egen psyke og tilhørende tvangshandlinger. Men mens denne filmen pakket inn sitt dramatiske budskap i en komedietradisjon, velger Foster og manusforfatter Kyle Killen å plassere The Beaver i et mer melodramatisk landskap hvor det spilles på de store følelsene.  Et menneskelig og viktig budskap blir slik skuslet bort i en amerikanisert innpakning hvor det synes av større viktighet å kalle fram tårene enn å få oss til å kjenne at vi får innblikk i en historie av interesse.  Walter og hans families utfordringer er ikke uten betydning, men valget av virkemiddel for å fortelle historien gjør det unødvendig tungt å fordøye budskapet. Tror du ikke på Walters bever, tror du heller ikke på filmen.


-Ingemar


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits